Korridorene på Svalbard vrir seg

Antennene står montert på enorme betongkonstruksjoner som går langt ned i bakken og er konstruert slik at de ikke kan bevege seg. Mellom antennene er det korridorer for å gå og frakte utstyr skjermet for vær og vind. Disse står på pæler og er langt mer sårbar for endringer i grunnforholdene.

Forsker på permafrost

Nylig var Bill Cable og Niko Bornemann, ingeniører fra Awiexpedition til stede hos Kartverket på Svalbard for å sette ut sensorer som registrerer temperatur og fukt i bakken.

Sensorene ble satt ned i området rundt observatoriet. De skal med sine data være med å finne ut om det er den ujevne oppsamlingen av snøfokk som kan være blant årsakene til at permafrosten har endret karakter i topplaget.

– Awiexpedition installerte 13 sensorer som måler temperaturen 15 cm under bakken og på bakkenivå samt luftfuktigheten på bakkenivå. Målet er å følge med på hva som skjer med permafrosten, forteller overingeniør i Kartverket ved jordobservatoriet i Ny-Ålesund, Jon Leithe.

Han forteller at Awiexpedition er interessert i steder hvor snøen hoper seg opp rundt korridorene på grunn av vind, og for å se om snøen som samler seg har innvirkning på jordfuktigheten og temperaturen. Dette kan bidra til at grunnen er mindre frossen enn den burde være.

Gysing erstatter frysing

Kartverkets sjefsingeniør og tidligere stasjonssjef i Ny-Ålesund, Leif Morten Tangen, jobber i dag med å understøtte observatoriet på 79 grader nord. Han forteller at fra gammelt av ble alle bygg på Svalbard lagt rett oppå bakken. 

– Samfunnshuset i Ny-Ålesund er det. Etter hvert som oppvarmingen har skjedd ble pæler satt ned slik at nederste del stod i permafrost. Selv om det tiner litt øverst vil pælen fortsatt sitte fast i permafrosten lengst ned. Telehiv på veier er godt kjent og hver vinter kommer bakken opp ved frost. Det samme skjer med pæler som ikke sitter fast i permafrosten, forteller Tangen og utdyper:

– De første pælene som i sin tid ble satt ned på Svalbard, var bare boret 3 meter ned. Ettersom permafrosten begynte å tine stadig mer, ble boringen økt til 6 meter. Dette er fortsatt for lite og nå må vi bore ned i fjell og gyse fast pælene. Altså gysingen må ta seg av jobben som permafrosten gjorde tidligere.

Da Kartverkets observatorium ble prosjektert for ti år tilbake, var formeningen at det holdt med 1 meter boring ned i fjell og deretter helle vann i hullet slik at det frøys for å holde pælen fast.

– Dette holder ikke lenger, siden vannet nederst tiner, sier Tangen. 

Han forsikrer samtidig at alle geodetiske instrumenter som VLBI, SLR og gravimeter er alle fundamentert på egne betong fundamenter rett i fjell. Det er selve husene som er satt på pæler og de kommer opp. Derfor går ikke dørene opp, noe som skaper problemer med tanke på rømningsveier ved brann. 

– Hvis huset blir så skjevt at det presser på betongfundamentet, kan dette selvfølgelig dytte det ut av posisjon og da oppstår et langt mer alvorlig problem for observatoriets operative evne. Derfor må vi bytte pæler før dette skjer, forteller Tangen og legger til at alle betongfundamenter er frittstående fra huskonstruksjonen.